Hei 
Jeg heter Lina  og står for Li -bokstavene i navnet Limore
Det var min lidenskap for hund som ble starten på 
Kennel Limore 

En lang prosess....

 

​Jeg fikk min første dachs i 1975. Tidlig begynte jeg å lese hundebøker. Det tok jo ikke lang tid før jeg spurte mine foreldre om vi ikke kunne begynne med opprett, noe de hadde mindre interesse for.

 

Etter å ha flyttet for meg selv i 1987 fikk jeg min andre dachs, som egentlig var tenkt som min første stamtispe, men som dessverre fikk kraftig epilepsi. Jeg innså da at jeg trengte mer informasjon og kunnskap.  Det skulle gå noen år til med lesing og kurs, men så kom problemet, det fantes ikke en bok i verden som kunne lære meg om blodslinjer hos den rasen jeg ønsket å oppdrette. Den gangen var det ikke bare å søke på en PC, for det hadde vi jo ikke. Ikke fantes det noen PC-program som ga deg informasjon om hunder fra Tyskland ,Sverige eller andre steder i verden heller. Så jeg oppsøkte dachshund miljø nok engang og der kom jeg i kontakt med Britt.

 

 I 2000 kjøpte jeg min tredje dachs av Britt Corell på Kennel Foxfoot og i 2001 kjøpte jeg min fjerde dachs også fra Kennel Foxfoot. Britt ble min mentor og vi gjennomgikk alt fra hva er en oppdretter, (eller rettere sagt hva Britt mente minimum kunnskapsnivå burde være, for å kunne kalle seg oppdretter), anatomi, mangfoldet i rasen og ikke minst blodslinjer og arvegangen .Det var en hard skole på mange måter, men i dag er jeg evig takknemlig for det hun lærte meg.  Og ikke minst skulle jeg ønske at flere nye oppdrettere hadde en mentor.

 

Det var på Britt sine kurs jeg møtte Kjersti Grimstad på Kennel Lurvelegg, Vi hadde mye likt syn på oppdrett og startet et samarbeide, som nå har rundet over 20 år

Hvor mange timer vi har diskutert gemytt, helse. blodslinjer og arv har jeg ikke tall på.
Gjennom samarbeidet har vi begge tilegnet oss mye nyttig  kunnskap.

 

Mer  kunnskap man sitter med,  bedre er  forutsetning  får å ta de riktige valgene. Nå finnes det ikke en oppdretter på denne jord som kan klare å unngå alle sykdoms gen og mutasjoner av dem, men har man kunnskapen så kan man unngå de groveste feilene både anatomisk, når det gjelder gemytt og til en del sykdoms gen.

Jeg synes det er viktig å huske at man aldri blir ferdig utdannet innen dette faget.

Den dagen man tror at man ikke har mer å lære,  er det på tide å kaste inn håndkle.

​

Vårt mål som oppdretter er akkurat det samme i dag, anatomisk riktig hunder med gode bevegelser, en sund hund, i en sund kropp, med godt gemytt.  

Hilsen 
 Lina Helene Sørensen